Av: Roy Larsen, Oslo brann- og redningsetat |
|
|
I den senere tid har hovedstadens brannvesen til stadighet måtte tåle kritikk i media. Når vi sier til stadighet så er dette kanskje å overdrive, men for en yrkesgruppe som bare unntaksvis har blitt kritisert for den jobben vi gjør så føles dette som å våkne til en ny hverdag. I følge Oslopressen må vi nok bare innse at denne nye hverdagen er kommet for å bli. Pressen følger nøye med oss og registrerer alt som vi foretar oss. De lytter ”selvfølgelig ikke” på radiosambandet, men er allikevel meget godt informert om hva som blir sagt. I tillegg får de mye informasjon gjennom tipstelefoner. |
|
|
|
Selv om alt dette føles ganske ubehagelig, er det nok bare noe vi må finne oss i. Kritikk er noe vi må tåle, for selvfølgelig hender det at vi gjør feil, hvem gjør vel ikke det, og kanskje kan kritikken bidra til at vi retter eventuelle feil og på den måten rett å slett blir flinkere.
|
Vi håper at denne informasjonen vil bidra til å rette opp noen misforståelser. Vi tror at det er viktig at ikke bare pressen, men også ”mannen i gata” prøver å sette seg inn i spesielt røydykkerens arbeidssituasjon.
Vi får ofte spørsmålet: ”Hender det ikke at dere blir redde”? Jo selvfølgelig gjør vi det. Vi ønsker jo alle å komme like hele hjem til familien etter vakt, men det vi er mest redd for er å ikke strekke til. Det er derfor ikke uvanlig at en røykdykker strekker seg langt, og ofte lenger enn han/hun burde for å oppnå målet: Å redde liv og verdier!
Vi skal forsøke å forklare dette lettfattelig og billedlig.
I utgangspunktet går vi ut
ifra at røydykkeren er skikket til tjenesten etter årlige fysiske og
medisinske undersøkelser og tester og at vernetøyet er i orden.
Det er mange faktorer som spiller inn under en røykdykker innsats, og
alt må stemme for å få et heldig utfall.
Vi kan her nevne stikkord som:
Informasjon,
tid, stress, temperatur og sikt.
Informasjon
En røykdykker må få all den informasjonen som er tilgjengelig før og under innsats (vi har radiosamband i røykdykkermaskene). Først og fremst gjelder dette informasjon om mennesker som måtte befinne seg i livsfare, og spesielt hvor vi kan finne dem. Husk røykdykkeren går inn i et helt ukjent sted og sikten er i de aller fleste tilfeller lik null. Det optimale er at mannskapene på utsiden kan dirigere røydykkerne ved hjelp av kart og planoversikter. I offentlige bygninger er det et legitimt krav at slike oversikter er å finne, men vi innser at dette vanskelig lar seg gjøre i forbindelse med branner i leiligheter og bolighus. Informasjon som at for eksempel soveværelset er 2. dør til høyre, og at trappen opp til 2. etasje er rundt hjørnet til venstre, er utrolig viktig informasjon som vil spare oss for verdifull tid. Ingen opplysninger er uviktige i slike sammenheng. Mindreårige barn har ofte en lei tendens til å gjemme seg under en brann. Har for eksempel et barn et favoritt hjemmested?
Det er allment kjent at livreddende innsatser er en kamp mot klokken. En røykdykker kan selvfølgelig ikke puste i de giftige gassene noe mer enn noen andre, og må derfor bære med seg en tilmålt mengde frisk luft. Hvor lenge denne luften varer kommer helt an på hvor fysisk og psykisk hard innsatsen vil være. Når vi må slå opp låste dører, dra tunge slanger og lete oss fram på ukjente steder, renner sanden utrolig fort gjennom timeglasset. Noe som lett kan føre til stress. Uansett hvor raske vi er til å rykke ut, vil tiden alltid fortone seg som en evighet for de som er i nød. En annen ting er at vi som brannmenn må ta de riktige avgjørelsene under tidspress, der og da. I ettertid når alt har roet seg ned, og vi har den fulle oversikt over situasjonen, har vi god tid til å vurdere de disposisjonene og avgjørelsene vi tok.
Stress kan være så mangt, men i dette tilfelle ønsker vi å konsentrere meg om de psykiske belastningene en røykdykker ofte kan stå overfor. Det siste en røykdykker ser før han/hun gjør en redningsinnsats er de bekymrede ansiktsuttrykkene til venner og pårørende av personer som eventuelt måtte befinne seg i livsfare. Dette er inntrykk som sitter på netthinnen under hele innsatsen. Vi har ingen problemer med å sette oss inn i deres situasjon, vi lever alle et normalt sivilt liv og de aller fleste av oss har barn.
Selv om vi selvfølgelig vet
og
har forståelse for at
venner og pårørende ikke alltid tenker rasjonelt i slike tilfeller, er
det faktisk også veldig stressende med en mangelfull forståelse for våre
prioriteringer.
Jeg håper ikke dette oppfattes som kritikk av deres reaksjoner for vi forstår dem så inderlig vel.
Hvor mye lenger kan vi gå, har vi oversikt over situasjonen, klarer vi å finne det vi søker etter, hvis noe skulle skje har vi da oversikt over retrettmulighetene, klarer vi i det hele tatt å utføre oppdraget før den tilmålte luften tar slutt eller utmattelsen tvinger oss tilbake?
Til tross for et godt innarbeidet system som skal ivareta sikkerheten vår, hender det fra tid til annen at vi må bryte noen bestemmelser. Dette er i helt spesielle situasjoner og gjerne i startfasen av brannen. Ingen branner er helt like, og vi må nok bare innse at vi umulig kan bygge opp sikkerhetsrutiner for absolutt alle tilfeller.
Den varmepåkjenningen en røykdykker ofte utsettes for er et kapittel for seg selv. Hvor varmt det kan bli er avhengig av så mye, som for eksempel:
Hvor det brenner og hva som brenner.
At dette er en stor påkjenning
er noe vi har visst i alle år, men etter at fagfolk med medisinsk
bakgrunn begynte å interessere seg for dette, ble også vi overrasket
over de høye verdiene som ble målt.
I dette avsnittet kommer jeg til å støtte meg til
Karmøyrapporten* og tester/målinger utført av Oslo- brann og
redningsetat.
Det blir gjort målinger av røykdykkerinnsatser på ulike nivåer og belastninger, i en brannsituasjon er det gjerne det vi kaller for ”førsteinnsatsen” som er den mest anstrengende. Det er altså som regel mannskapene som gjør en redningsinnsats i begynnerfasen som tar den værste støyten, og det er denne fasen vi skal konsentrere oss om her.
Målinger viser at pulsen stiger markant under innsatser i varme omgivelser, og testene viser stor forskjell mellom målinger utført i kalde og varme omgivelser med de samme fysiske arbeidsoppgavene. Dette viser at varmebelastningen i seg selv er nok til å øke pulsen betraktelig. I tillegg viser det seg at emosjonell belastning har stor innvirkning på pulsmålingene. I Karmøyrapporten utfordret de røykdykkerne til å legge et meget enkelt puslespill etter en varm og fysisk krevende innsats. Det viste seg at pulsen faktisk steg under denne ”enkle” delen av testen.
Væsketapet er også en viktig del av den totale påkjenningen. For en røykdykker er det meget viktig å sørge for at væskebalansen er i orden til enhver tid. Hvis han/hun går inn i en førsteinnsats med væskebalansen på minussiden, vil han/hun utvikle utmattelsessymptomer mye raskere en andre. Målinger viser at det ikke er uvanlig med et væsketap på rundt 2.5 liter etter to innsatser av hver ca. 20 minutter, med en pause på ca. like mange minutter.
Målinger av kroppstemperaturen
under og etter varme innsatser viste så høye verdier under testene på
Karmøy at de lenge var i tvil om termometrene viste de riktige absolutte
verdiene.
Målinger viser også at det ikke er uvanlig at kroppstemperaturen kommer opp i 40 grader etter en innsats på 20 minutter. Til sammenligning kan jeg nevne at en skøyteløper oppnår den samme temperaturen etter en fullført 10.000 m.
I Karmøy ble det målt temperaturer opp i mot 8000 C oppunder taket, og ca. 500 - 6000 C i brysthøyde/hodehøyde. Til tross for de høye temperaturene følte ikke røykdykkerne noe spesielt ubehag til tross for at maskeglass, manometerglass og pusteutstyr for øvrig blir deformert av varmebelastningen. På en av mannskapene ble det målt en temperatur på 2700 C under hjelmskallet.
Sikt
Synsinntrykkene er selvfølgelig viktige også for en røykdykker, men under en innsats er det som regel så dårlig sikt at man også må skjerpe de andre sansene maksimalt. Det er ikke en vanlig grå fyringsrøyk vi må gjennom, men snarere en tykk beksvart røyk, utviklet av de ulike syntetiske stoffene som vi omgir oss med til daglig. Vi må ofte bokstavelig talt famle oss fram i blinde ved å ta og føle på ting med hansker for å finne ut hvor vi er og i hva slags rom vi befinner oss. Dette setter orienteringsevnen på store utfordringer. Det faktum at ingen leiligheter/hus er like innvendig og at beboere ofte bygger om og klekker ut originale planløsninger fører ofte til at vi finner blant annet soverom på de merkeligste plasser.
Konklusjon
For i det hele tatt å komme i nærheten av vår virkelighet vil vi anbefale følgende tankeeksperiment:
Til tross for det varme sommerværet tar du på deg godt med vinterklær og jogger rundt kvartalet. Ta så på deg en 20 kg. ryggsekk før du går/løper opp til 4. etasje. Gå så inn i den 900 varme badstua å hogg ved i ca. 15 minutter. Ta bind for øynene, snurr tre ganger rundt og finn ditt eget soverom.
Men husk at du må klare dette og være ute av leiligheten på under 5 minutter!
”Resultatene fra øvelsene gir oss dokumentasjon på at røykdykking er et ekstremt krevende psykisk og fysisk arbeid, der mannskapene kan utsettes for påkjenninger helt opp mot det menneskekroppen tåle. Det er særlig hjertet som blir utsatt for hard belastning. Det spesielle ved røykdykking er den ekstreme temperaturen i tillegg til hardt fysisk arbeid, og det psykiske presset. Vi ser at dette fører til at kroppen relativt raskt blir utmattet”.
Etter å ha lest dette undrer du kanskje på hvorfor vi i det hele tatt vil ha en slik jobb, med så store belastninger og ansvar? Vel, ikke så lett å svare på, men det har helt klart noe med spenningen å gjøre og viljen til å ta på seg store utfordringer – Og, ikke minst, redde liv .
| *Karmøyrapporten kan bestilles hos Næringslivets Hovedorganisasjon – NSO, | |
| og koster kr. 175,- | |
| Adresse: | Essendrops gt. 6, Postboks 5468, Majorstua, 0305 Oslo |
| Tlf. | 23 08 85 30 |
| Fax: | 23 08 85 50 |
| Internett: | http://www.nso.no |
Organisasjonen:
Linker:
Fagblad:
